02/04/2019
Norge på tvers. Dag 5. 1 april 2019.
Våknet klokka halv fem av folk som kom inn i hytta og snøscooter utenfor. Det blåste masse og var 8-9 minus. Inn kom ei godt voksen dame. Hun var ei av de fire som kom dinglende inn på Grammsdalshytta dagen før klokka halv ni. Da det hadde blitt mørkt. De hadde da slitt med å komme seg ned til hytta i bratt terreng. Han ene datt utfor skrenten og slo seg så kraftig at han måtte rett i seng. Det var altså i går.
Disse fire klarte ikke å nå fram til Dørålseter før det ble mørkt. Ca 1,5 kilometer fra hytta prøvde de å grave seg ned. Men det er jo ikke lett når det ikke er snø. Så etter å ha ligget og fryst i noen timer måtte de bare innse at det er greide seg selv hjelp og ringte nødnummeret. Røde kors Folldal rykket ut og var der på en halvtime. Fantastisk oppfølging og all honnør til de.
Ikke bare bare å forflytte seg med ski i steinrøys.
Jeg hadde klokka på halv seks, men fikk ikke sove etter at de andre kom. Jeg lå og slumra til klokka sju og stod opp for å pakke meg ut. Ute var det en forferdelig vind. Jeg sjekket værmeldingen som sa at det skulle løye om ett par timer. Pakket og klar på skiene klokka ni. Pga av den kalde vinden tok jeg på meg ekstra skibukse og skijakke, noe jeg skulle få svi for seinere. Jeg satte også på dekken på hundene under selen. Hundene trenger det ikke når de går, men så mye dropping og venting som det har vært de siste dagene så håper jeg at de blir litt mer tålmodige meg.
Når vi kom ut fikk vi fort varmen. Det ble ett slit som forventet det fyrste stykket. Kort fortalt brukte jeg ca tre timer på de første 5 kilometerne. Lite snø og skumle skavler var årsaken. Hundene var også demotiverte og trakk nesten ingen ting. Alt slit og mas har tært på motivasjonen. Håper det går deg til. Nå er det såvidt de drar pulken, men stopper opp med en gang det er belastning på strikken. Nå vet jeg hvordan det føles når hundene «parkerer» eller mister driven i spannet som de snakker om i Finmarksløpet.
Man må bare stelle ekstra godt med de for å få tilbake trekkraft. Jeg vet at de har blitt pushet for hardt de siste dagene, men ikke alltid lett å holde igjen når vær og føre jobber imot.
På vei ned en skavl skled begge hundene med pulken. Potesokker på is gjør dem til tider hjelpeløse i bratt terreng. Jeg måtte forankre ett tau i skien min før jeg fikk firt meg ned og løst ut hundene. Deretter måtte jeg «baksere» pulken opp i trygghet med et tau foran og bak. Deretter fant jeg en egnet rute til å ake ned på.
Stoppet og foret hundene og tok av de dekkene. Pulken har hull rett igjennom nå. Kjipt med den som var strøken rett før tur. Jeg må prøve og teipe den med gaffateip. Har ikke med meg noen å fikse den med.
Men så løsnet heldigvis føret. Like før Rondevassbu ble det mer jevnt med snø. Hundene fant litt tilbake til gammelt marsjtempo. Trekkraften var ikke noe å skryte av, men de holdt strikket stramt. For en fantastisk følelse. Halleluja. Stoppet opp på Rondavassbu og foret hundene og kjøpte meg cola, vaffel og firkløver. Fylte også opp vannflaskene. Hundene spiser greit i sporet, men drikker lite. Er helst oppbløtet fór og vom de foretrekker å spiser i snøen. Brukte fem timer på de første 15 kilometerne inkl pausen. Så nå med kvistet løype gikk ferden videre mot Haversæter. Det slakt nedover nå mer enn ei mil. Stoppet og prøvde å få i de litt væske og litt snack.
Så forvandler kvistet løype seg til kvistet løype med dobbelt preparert skispor. Herregud så urbant. Er jo bare å stå bak hunder å nyte det. Dette er jo nesten som å være på Spa. Bare stå i sporet fly med armene ut til side og synge mens hundene løper og kilometerne går. Fantastisk. Sangen Olav Tveiten deriblant gikk på repeat. Så kom vi ned til Hyttefeltet ovenfor Haverseter og svingte østover mot Furusjøen og Rondablikk høyfjellshotell. Vi var nå kommet inn på Trolløypa som går helt til Lillehammer. Da er det kvistet håper jeg på. Livet går virkelig på skinner. Jeg stopper opp og hilser på 6 spreke menn og damer i 60 åra. De er kommet helt i fra Canada for å gå på ski i Norge. De skryter av det unike hyttesystemet til DNT. Så har de ikke «over there». Jeg passerer Rondablikk på litt avstand og har 16 km til Eldåbu. Det er endel oppover og klokka er halv fire. Det bør gå greit før kvelden tenker jeg men er litt spent på hundene og oppoverbakkene. Det går utrolig bra. Hundene holder koken. Så lenge Ghia har ett referansepunkt i form av spor eller kvistet løype koster hun på. Jeg koker i buksa etter det dumme valget om å ta på seg ei ekstra skibukse under. Men det får stå sin prøve og jeg får svette det av meg. Stopper og spiser litt og forer og vanner hundene en mil igjen til kveldens mål. Det skal vi greie. Hundene trenger hvile.
Kommer opp på fjellet igjen klokka er fem og det er helt fantastisk flott. Nydelig terreng med passelig kupert landskap og ikke minst snø i terrenget. Jeg oppdaterer med Facebook direktesending for førstegang i mitt liv. Så er det bare å svinge inn til Eldåbu like før klokka seks. Her inne er det endel folk, men langt i fra fullt. Det er to hytter. Jeg spør pant om det er Ok å ta med meg hundene inn på det ene ledige firemansrommet. Det er Ok for alle bortsett fra ei dame. Det er veldig forskjellig med hva som er tilrettelagt for hunder på DNT hyttene. Her skulle hundene ligge i en vindfull vedbod i samne bygget som utedoen. Ikke spesielt god løsning å plassere to slitne hunder i en mørk vedbod der folk kommer stadig inn for å hente ved og gå på do. Det er jo lite hyggelig for hverken folk eller hunder. Er vel fleste gang jeg har opplevd dette. Men regler er jo engang regler. Og hun dama er god til å Google der hun sitter. Jeg bestemmer meg for å gå videre til neste hytte. Venabu høyfjellshotell. Der har jeg fått en hyggelig invitasjon av studie vennine fra Ås. Og hundene er hjertelig velkomne.
Da er det på an igjen og ri inn i mørket med de to trofaste bartehunder. Jeg vet det går greit. Hundene er slitne men står på. Pokker heller om vi skal ligge på en utedass på Eldåbu. Totalt sett ble det vel 6-7 mil i dag, veldig bra med tanke på den trege starten.
Nå drar vi på hotell.
To timer, to mil og noen lystige sanger senere er vi framme på Venabu.
Her blir vi møtt med fantastisk service og får tre retters middag selv om restauranten egentlig er stengt. Jeg tror jaggu at det blir en dusj i dag også. Planlegger litt ekstra hvile i morgen tidlig på hundene. Og så skal jeg drikke kaffe med Marthe før jeg starter til Kl 12 ca.
Avslutter kvelden med ost og kjeks og øl på sengekanten. For en luksus. God natt over og ut
