11/09/2024
Noen ganger ser jeg for meg at det finnes en stor globus, i et mørkt rom, som glimter – akkurat på de stedene, akkurat i de øyeblikkene – når virkelig gode ting skjer i verden. Ørsmå lys som tennes og slukkes. Lik gnister som stiger opp med røyken fra et bål. De lyser et øyeblikk, noen sterkt, noen svakt, så forsvinner de, mens nye lys stadig tennes på andre punkter på globusen.
Idag er det åtte år siden, Axel.
Åtte år siden de få, men uendelig lange minuttene rett etter klokken åtte på kvelden. For lenger varte ikke slippkonserten med de to sangene våre. Prosjektet vi, takket være en lang liste med folk som av ren godhet hadde hjulpet oss med, flere av dem over mange år, denne kvelden bragte hjem til der det først hadde oppstått.
Et kobbel av kjente musikere fra inn- og utland bidro på plata vår, de beste studioene og de beste produsentene, de beste konsertarrangørene, de beste designerne, de beste venner, de beste venners venner, de beste dokumentarfilmskaperne og den beste familien var alle med på å hjelpe oss med det eventyret Cloudberry Cream ble for oss. For en gave!
Åtte år har gått, Axel.
Det ble ikke så mye radiospilling. Det ble ingen hit. Hele verden gikk ikke rundt og nynnet på sluttstrofene ’Life is just a dreeeaam…’
Men hele vår verden ble likevel forandret med Cloudberry Cream. Og toppunktet var den kvelden. Kvelden da det aller sterkeste lyset på globusen i noen skarve øyeblikk skinte fra et lite punkt ved Smestadkrysset i Oslo. De som var tilstede tror jeg forstår.
I dag er du ikke mer. Konserten er historie. Men sangene våre finnes et sted der ute for alltid.
Det er fint å tenke på.
